36550979_2004058979627747_2076079674970079232_n.jpg

DAMPEN

Skrog bygget ca.1952 sannsynligvis ved Kaarbøverkstedet i Harstad.

Lengde 36 fot

Vekt ca 8 tonn

Ombygget til lystbåt / dampeferge av Kåre Taule, Bergen.


Maskin: bygget 1902, Compound  Høytrykk sylinder 5 ‘’ , Lavtrykk sylinder 8’’ , slaglengde 6’’ . Ytelse ca 20 indikerte hestekrefter. Opprinnelig stod maskinen i en dampsjalupp, (en liten tilbringerbåt) fra et marinefartøy omkring 1900. (Det har vært foreslått at det en Strickland maskin men Strickland benyttet Stephenson valve gear, her er et helt annet reversibelt gear benyttet)

Kjele: Oljefyrt Røkrørskjele bygget i 1930, vannvolum ca 400 ltr, arbeidstrykk 155 PSI . Kjelen kommer fra slepebåt og er fra ca 1930.


”Dampen” er pr i dag det eneste dampdrevne fartøy som er hjemmehørende i Bergen. Det er også den minste (bare 36 fot) av dampbåtene som ligger i Bergen og således svært egnet for kulturformidling og opplevelsesturer for mindre grupper, skoleklasser, pensjonister med mer. Bergen Kystlag ønsker på helårsbasis å bruke fartøyet til medlemspleie og turer i Bergensområdet på dagsturer og helgeturer og derved skaffe oppmerksomhet omkring det frivillige fartøyvern generelt og dampmaskiner spesielt.

Selv om skrogformen avviker er ”Dampen” ombygget til å være en illustrasjon på de svært mange dampdrevne fergene som trafikkerte Bergen havn, Byfjorden, Sandviksflaket, Puddefjorden og Lungegårdsvannene i første halvdel av 1900 tallet. Maskin, instrumenter, og annet er samlet gjennom mange år og for en stor del originale og tidstypiske. Båten er spesiell, og den kan kanskje oppleves som en røff innpakning til juvelen inni, nemlig den store dominerende dampmaskinen som opptar det meste av båten.


Bakgrunnshistorie.

Dory, Dorry eller Posebåt (avhengig av hvor i landet en var) hadde fram til 1950 tallet vært solide motordrevne trebåter brukt hovedsakelig i snurpenotfiske. Opprinnelsen til dory for mer enn 100 år siden finner vi på Newfoundland som hjelpebåt under fiske. Det var joller satt på havet fra moderskip for å dekke et størst mulig fiskeområde. Den norske doryen var mye større, ca. 30 fot var vanlig og kom i bruk sammen med snurpenot på sildefiske. På 1930-tallet begynte man å sette motor i doryene, ofte «Marna» med 16-24 HK eller 24-32 HK.

Dorryene forsvant med overgangen til ringnot på 1960 og 1970-tallet. Dorryene ble da satt i land på de fleste kaier fra Rogaland til Troms. Svært mange ble bygget om til lystbåter og slik sett kan Dorryen knyttes tett opp vår folkelige lystbåthistorie.

Første gang ståldorryer nevnes er i 1950. I desember  1950 meldte Harstad Tidende at «den første helsveiste posenotbåt» var klar for levering fra Kaarbøverkstedet i Harstad. avisen meldte at prisen på båten ble «den samme som for de som fabrikkeres sørpå». Båt nr. to var allerede under arbeid.

Kaarbøverkstedet sin posebåt (dorry) var 9,9 meter lang, 2,8 meter bred og stakk 1,3 meter dypt. Den var bygd i 3,5 mm stålplater med spant i flatstål. Båten gjorde ca. 8,5 knop fart, og var meget manøvreringsdyktig. Det er sannsynlig at dorryer i stål ble laget av hensyn til selfangsten i Ishavet.

I søk etter fartøy med dorry i stål fremkommer 25 fartøyer hvorav 8 var registrerte ishavsskuter fra Møre mens de øvrige i hovedsak var fra Rogaland. Ellers finner vi at ishavsskutene gjerne hadde «selfangstbåter» i tre som ofte ble trukket med tynne galvaniserte stålplater, for bedre å takle isen. Disse fangstbåtene var 10 fot kortere enn en dorryene. Det ble kanskje produsert i underkant av 100 ståldorryer og svært få har overlevd frem til dag. Det er ikke kjent om ståldorryer ble bygget ved andre verft.

I følge Harstad Tidendes hadde Kaarbøverkstedet også planer om å få produsert posebåter i aluminium, et tonn lettere enn stålbåtene. Eksempler på slike bygg er imidlertid ikke funnet.


En av de få ståldorryene var henslengt hos Mjellem og Karlsen på Marineholmen i Bergen. Ansatte hadde planer for å bygge den om til taretråler. Ved flere anledninger sank Dorryen ved kai og kranfører Kåre Taule hevet den. Kåre Taule overtok tilslutt dorryen.

Kåre var dampentusiast og hadde en dampmaskin som han byttet i en mer passende maskin fra Bergen Maskinistskole. Kjele fant han ved Monopol fabrikken på Florvåg. Den ble inspisert og funnet i orden av Kjelkontrollen.

Kåre engasjerte så elever  ved mekanikerlinjen fra Askøy videregående skole og sammen med faglærer ga Kåre elevene i oppgave å prosjektere, installere kjele og maskin i ”Dampen”. Slik fikk elevene erfaring i stål og platearbeid, sveising, rørleggerarbeid , maskinmontering, samt grundig innføring i dampmaskinens virkemåte.


Kåre brukte Dampen som fritidsbåt i ca 20 år, og donerte til slutt Dampen til Bergen Kystlag før sin bortgang 25 april 2015.